Foto: Øystein Thorvaldsen.
Camilla Steinum (1986) bor og jobber i Oslo og Berlin, og arbeider skulpturelt med tekstil, readymades, metall- og trestrukturer.
På Oppland Kunstsenter viser Steinum skulpturelle trekasser i ulike størrelser, en av kassene henger fra et rep i taket. Sammen med staver og mynter i metall, og seks store silketrykk i primærfargene gult, rødt og blått er treskulpturene satt sammen til en romlig installasjon.
Tematisk tar utstillingen utgangspunkt i det følelsesmessige forholdet mellom å være tom eller å være hel. Hvordan indre følelser virker på vår opplevelsen av verden, og hvordan synsvinkelen vi ser fra påvirker opplevelsen av det vi betrakter. Skulpturene i tre gir assosiasjoner til ulike former for oppbevaring, som fruktkasser, lekekasser eller også en form for bur når man ser dem fra én vinkel, mens når en beveger seg rundt, er boksene åpne, og de ser mer ut som små hulrom som gir ly, eller et sted det går an å krype inn i?
Silketrykkene har samme visuelle utforming som store spillkort. Og mønstrene på alle kortene er variasjoner av sprinkler og striper som bukter og åpner seg i partier av flaten. Hvor mye av hver farge som er brukt, avgjør om vi opplever at trykket har et blåskjær, et gult skjær eller at det fremstår som rødt. Strekene dirrer i øyet som optiske illusjoner.
Tvetydighet er et av Steinums kjennemerker. Kunstnerskapet forskyver grenser mellom motsetningsfylte forhold, som at noe er tiltalende eller frastøtende, nytt eller slitt, at noe er funksjonelt eller dysfunksjonelt, at det vi ser og opplever er realisme eller surrealisme.
I utstillingen Hul utforsker og utfordrer Camilla Steinum opplevelsen mellom indre og ytre rom. I denne sammenstillingen mellom det indre og det ytre ligger også et spørsmål om skulpturens potensial til å helbrede, til å gjøre hel. Kunstnerens interesse for dette forholdet springer ut av hvordan mennesket kategoriserer, definerer og diskriminerer for å lettere forholde seg til en uforstående verden, gjennom å dele den inn i kategorier som «rent» og «skittent». Eller hvordan vi steller utseende og kontrollerer språket for å passe inn. Kan et kunstverk gjøre vår tenkning og opplevelse av verden, og av oss selv mere hele?
Camilla Steinum er utdannet ved Kunstakademiet i Oslo (2010-12) og Kunsthøyskolen i Oslo (2006-10) med utveksling til Konsthögskolan i Malmö (2010) og Kunsthochschule Berlin Weißensee (2008-09). Hun har en internasjonal utstillingspraksis med separatutstillinger ved, i utvalg; Rod Barton, London, UK, Goyas Curtain, Tokyo, JP, Soy Capitán, Berlin, DE, og Kunstverein Göttingen, Göttingen, DE.
Utstillingen har mottatt tilskudd fra Kulturrådet.
Nettside: camillasteinum.com
Kjære Camilla, kjære gjester,
Det er en glede å ønske velkommen til åpningen av utstillingen Hul av Camilla Steinum, høstens første utstilling ved Oppland Kunstsenter.
Ifølge vårt utstillingsprogram skulle også utstillingen Between the Stone and I av Ingeborg Blom Andersskog ha åpnet i dag, men vi har måttet utsette på grunn av sykdom, slik at den i stedet åpner sammen med juleutstillingen 20. november senere i år.
Jeg starter med å takke alle som har vært med å gjøre denne utstillingen mulig; takk til det norske folk og demokratiet, takk til fylkeskommunen, kommunen og Kulturrådet. Takk til Billedkunstnerne i Oppland og Norske Kunsthåndverkere i Innlandet, takk til alle som jobber her; Siri, Ellen, Randi, Marit, Lars-Kristian og Rannveig. Takk til Tomavask. Takk til dere som kommer for å se!
Og så, en lang takk til hovedpersonen som har gjort alt arbeidet som ligger bak innholdet i utstillingen Hul;
Kjære Camilla, det har vært en stor glede å bli bedre kjent med din person, din tenkning, og ditt kunstnerskap i løpet av monteringen. Spørsmålene du stiller i denne utstillingen; kan kunst gjøre vår opplevelse av verden mer hel? Kan erfaringene vi får av å se kunst fylle et tomt hjerte? sier noe om hvem du er som kunstner, og hvilken sterk kraft du gir kunsten. Du både trekker opp, og visker ut den sterke idéen om dualitet i vår vestlige, protestantiske kultur; arbeidene dine tematiserer forholdet mellom skittent og rent, tiltrekkende og frastøtende, nytt og gammelt, lek og alvor, forholdet mellom helhet og tomhet. Kan noe som er hult også være fylt? I dette ligger slik jeg oppfatter det også en kritikk av å se vakkert/stygt, mann/kvinne, godt/ondt, lys/mørke som absolutte motsetninger. At det å dele inn våre opplevelser av verden på denne måten er en forenkling som ofte ikke stemmer med det å være et sammensatt individ med komplekse, mangetydige følelser og sanseopplevelser.
Der vårt verbale språk, ordene, kommer til kort, åpner den visuelle kunsten for mange lag av betydning og mange potensielle lesninger på samme tid; å tenke i bilder (eller for den saks skyld i farger eller musikk) er noe annet enn å tenke i ord.
Jeg gjør allikevel et forsøk på transformasjon; tre, metall, rødt, gult og blått, sprekker og sprinkler. Silketrykk, rutenett, kasser i furufinér, staver og mynter i bronse og aluminium, lateks fylt med vann, rep av hamp, tyngdekraft, kulerunde magneter holder optiske illusjoner på plass. Disse få beskrivende ordene er som en forsiktig skisse av selve materialiteten i kunstverkene. Hva det er vi ser og opplever kan ikke måles eller veies eller bevises klart og tydelig. Men det er opp til hver og en å kjenne etter med hele seg, med både intellektet og sanseapparatet.
Vær så god, utstillingen er åpnet. Kunstneren er tilstede, vi er heldige. Tusen, tusen takk, Camilla!
© Oplandia senter for samtidskunst 2025
