Foto: Øystein Thorvaldsen.
Anne Karine Thorbjørnsen (f. 1982) bor og arbeider i Elverum. Kjernen i hennes praksis er draperiet. Thorbjørnsen er utdannet klesdesigner på bachelor- og masterstudie fra Central Saint Martins i London, og startet sin praksis etter endt utdanning i 2012. I 2019 gjorde hun en endring i praksisen fra et virke i motesystemet over til å jobbe som kunstner. Hun har hatt utstillinger på Center for Style (Melbourne) 2013, Diorama (Oslo) 2016, Amaze (Stockholm) 2016, The Community (Paris) 2017, Salgshallen (Oslo) 2020 og 2021, Oppland Kunstsenter (Lillehammer) 2022 og BOA (Oslo) 2022. Arbeidene hennes er kjøpt inn av Nasjonalmuseet og Buskerud Kunstsenter, Rare Market (Seoul) og IT (Hong Kong), i tillegg til private samlinger.
Når noe folder seg er det bevegelse. Å folde seg er en handling.
Men folden er stille. Det som folder seg viser til fram og bak, om og rundt, fra og til, inn og ut. Slik går det en akse av tid gjennom den stille folden. Eller rynken. Eller draperiet. Det er ironisk at "å folde seg" er et refleksivt verb. Folden er refleksiv og vender inn i seg selv. "Å folde seg" er refleksivt og viser til seg selv. En ting og et verb. Stillstand og handling. På samme tid. Kan noe uttrykke seg bedre? Kan noe uttrykke seg selv?
Her er slike folder utstilt. Og i noe som ligner kroppslige former, med tekstiler fra mote.
Noe folder seg; vi ser på. Mens tiden går. Og i oss er forestillingen om fra og til, om og rundt, fram og bak, inn og ut. Det er i oss bevegelsen skjer, for betraktning tar tid. Når skulpturene henviser til noe vi tror vi ser, har de levd litt. Selv om de står stille, så får de utfolde seg mens vi ser på. De kan til og med bli selvstendige når de rynker seg på såre måter, er i ubalanse eller viser seg nakne bak forestillingen om et ferdig ytre.
Og jeg tar vel ikke feil når jeg fornemmer at folden uttrykker akkurat dette?
Altså noe statisk/dynamisk? Stille/bevegelig? Som i sterkt/svakt, her/borte eller helst; fjernt/nært?
Og om jeg ikke tar feil, er det mellom disse ordene vi befinner oss. I skråstreken er
betrakteren. I rommet mellom betrakter og verk er det noe, og det er hverken betrakteren eller verkets.
Denne posisjonen minner meg om kunstneren bak disse skulpturenes daglige streben i studioet. Hennes uttrykk er i materialet. Og om jeg forstår henne riktig forsøker hun å lage noe som ikke slutter. Hun jobber paradoksalt nok med noe som skal bli ferdig, men alltid fortsetter. Hun jobber i folden, hun kan den, men får ikke tak i den.
Skulle egentlig bare mangle - den er jo flyktig som tiden.
Lars Erik Werme, gift med kunstneren
Utstillingen er realisert med arbeidsstipend fra Innlandet Fylkeskommune.
www.annekarinethorbjornsen.com
© Oplandia senter for samtidskunst 2025
